Vårt konkurranseprege samfunn

Konkurranse er noe som har preget samfunnet i alle tider. Helt fra jorda begynte sin skapelsesprosess, til hit vi har kommet i dag, har konkurranser vært i vinden. Den evige kampen om å overleve er vel den som alltid har vært mest populær. Og den har vel mildt sagt vært hardbarka til tider. I begynnelsen var det de mest elementære tingene som mat, bosteder, maker, og andre faktorer som må til for å holde seg i live, som var de mest sentrale grunnene til å ta opp en real kamp. Og det er jo forståelig. Men i vårt samfunn nå til dags virker det nesten ut som om man vil konkurrerer om alt. For mange synes jo det å konkurrere er det beste som finnes og har konkurranseinstinkt uten like. De skal konkurrere om alt fra hvem som slår hardest, hvem som har størst hus, hvem som har best musikksmak, hvem som treffer søplebøtta med flaska, hvem som har sterkest pappa også videre, også videre. Og det er jo greit. Men det konkurreres også om mange andre ting, som det egentlig ikke er nødvendig å konkurrere om. Jeg for min del er nok en av dem som ikke er den aller største fanen av konkurranser alltid. Det kommer jo selvfølgelig litt an på, men jeg synes det kan bli litt slitsomt med konkurranser hele tiden. Det er ikke det at jeg hater konkurranser altså, tvert i mot. For det kan være artig det og jeg kan bli ivrig, tro meg. Men når man skal kåre en vinner i alt som gjøres, da synes jeg det i lengden kan bli litt verdiløst å konkurrere. For om man hele tiden skal kåre en vinner, ja, da må man jo i samme slengen utrope en taper. Og på noen punkter i livet tenker jeg det kan være greit å unngå så godt som mulig å skape en taper, fordi det kan faktisk være en risiko. For vi alle vet jo at det kan være en kort vei fra topp til bunns. Og det å utrope en taper kan derfor i enkelte situasjoner være en lite smart ide. For ordet «taper» har blitt et negativt ladd ord. Det har blitt et ord som poengterer at man er det motsatte av suksessrik. Og som vi alle vet, er jo suksessrik blitt en av de flotteste og fineste komplimentene man kan få i disse suksessøkende tider. Men som vi også vet, så er jo ingen suksessrike hele tiden. Ingen er konstant på topp, og ingen er konstant vinnere. Det er jo umulig. Vi kan dermed alle på en eller annen måte eller til en eller annen tid assosiere oss med den såkalte «taperen». Og det er jo ingen god følelse, men den vil komme en eller annen gang. Men for å unngå at den kommer for ofte, så jeg tror man bør bli litt mer bevisste på hva man konkurrere om, og når man skal konkurrere. For som sagt, noen konkurranser er egentlig ganske verdiløse, hvis man tenker seg nøye om.