Vårt konkurranseprege samfunn

Konkurranse er noe som har preget samfunnet i alle tider. Helt fra jorda begynte sin skapelsesprosess, til hit vi har kommet i dag, har konkurranser vært i vinden. Den evige kampen om å overleve er vel den som alltid har vært mest populær. Og den har vel mildt sagt vært hardbarka til tider. I begynnelsen var det de mest elementære tingene som mat, bosteder, maker, og andre faktorer som må til for å holde seg i live, som var de mest sentrale grunnene til å ta opp en real kamp. Og det er jo forståelig. Men i vårt samfunn nå til dags virker det nesten ut som om man vil konkurrerer om alt. For mange synes jo det å konkurrere er det beste som finnes og har konkurranseinstinkt uten like. De skal konkurrere om alt fra hvem som slår hardest, hvem som har størst hus, hvem som har best musikksmak, hvem som treffer søplebøtta med flaska, hvem som har sterkest pappa også videre, også videre. Og det er jo greit. Men det konkurreres også om mange andre ting, som det egentlig ikke er nødvendig å konkurrere om. Jeg for min del er nok en av dem som ikke er den aller største fanen av konkurranser alltid. Det kommer jo selvfølgelig litt an på, men jeg synes det kan bli litt slitsomt med konkurranser hele tiden. Det er ikke det at jeg hater konkurranser altså, tvert i mot. For det kan være artig det og jeg kan bli ivrig, tro meg. Men når man skal kåre en vinner i alt som gjøres, da synes jeg det i lengden kan bli litt verdiløst å konkurrere. For om man hele tiden skal kåre en vinner, ja, da må man jo i samme slengen utrope en taper. Og på noen punkter i livet tenker jeg det kan være greit å unngå så godt som mulig å skape en taper, fordi det kan faktisk være en risiko. For vi alle vet jo at det kan være en kort vei fra topp til bunns. Og det å utrope en taper kan derfor i enkelte situasjoner være en lite smart ide. For ordet «taper» har blitt et negativt ladd ord. Det har blitt et ord som poengterer at man er det motsatte av suksessrik. Og som vi alle vet, er jo suksessrik blitt en av de flotteste og fineste komplimentene man kan få i disse suksessøkende tider. Men som vi også vet, så er jo ingen suksessrike hele tiden. Ingen er konstant på topp, og ingen er konstant vinnere. Det er jo umulig. Vi kan dermed alle på en eller annen måte eller til en eller annen tid assosiere oss med den såkalte «taperen». Og det er jo ingen god følelse, men den vil komme en eller annen gang. Men for å unngå at den kommer for ofte, så jeg tror man bør bli litt mer bevisste på hva man konkurrere om, og når man skal konkurrere. For som sagt, noen konkurranser er egentlig ganske verdiløse, hvis man tenker seg nøye om.

Verdier

3

Samfunnet vi lever i er i stadig forandring. I løpet av endringene som tar sted endres viktigheten av de forskjellige verdiene vi har. Nå til dags virker det ut som at samfunnet blir bare mer og mer matrealistisk for min del. Teknologien blir stadig mer avansert, produksjonen og forbruket øker drastisk, og flere og flere land blir industrialiserte og begynner å henge seg på denne såkalte «vestlige livsstilen».

Denne mer matrealistiske forandringen fører til at verden blir mer og mer overfladisk. Ting som penger, status og utseende blir oftere de viktigste verdiene i manges liv. Mange av de grunnleggende verdiene som derimot går ut på det å ta vare på hverandre, se hverandre og andre mennesker rundt seg i samfunnet, og å rett og slett være gode mennesker blir dermed glemt eller mister en del av viktigheten sin.

Dette tror jeg er utrolig dumt, for det er nettopp disse verdiene som i bunn og grunn gjør det godt og bra for oss mennesker å leve. Får vi nok kjærlighet, blir sett og godtatt for å være de vi er, og føler oss velkomne og inkludert så blir de fleste mennesker lykkelige. Da er det enklere å unngå blant annet depresjoner og andre psykiske problemer som i mange tilfeller kan være en følgesvenn med den mer matrealistiske og overfladiske verdiene. Og slipper man en del av dette økende presset om å stadig måtte være «på topp», og begynner å verdsette de verdiene som går ut på å sette pris på det vi har her og nå, de små gledene i hverdagen og hverandre, da tror jeg mange vil oppnå et lykkeligere og mer meningsfylt liv.

Håvamål

44
Veit du ein ven
som vel du trur,
og du hjå han fagnad vil få:
gjev han heile din hug
og gåva ei spar,
far og finn  han ofte.

Jeg likte strofe 44 i Håvamål best fordi denne strofen forteller om viktigheten av en god venn, og å ta vare på en god venn. For har du en venn som gjør deg godt, som du føler at du kan stole på og som gir deg energi, så gi så mye du kan til den vennen. Fordi i et godt vennskap så vil du få like mye, om ikke mer enn det du gir. Og tar du godt vare på en god venn vil det berike livet ditt uendelig mye.  Gode venner er rett og slett gull verdt, og du gjør dumt om du ikke tar vare på en god venn fordi de vokser ikke på trær.

Så morsomt!

Det er mange ting i livet som er artig, og morsomheter og humor er en fin ting. Latter, tull og glede kan bidra til å gjøre hverdagen mer morsom og enklere å komme seg gjennom, og det bidrar til god stemning. Livet er derfor for de fleste enklest å komme seg gjennom om man har et positivt og gledelig sinn, og en ikke så altfor alvorspreget hverdag.

Til tross dette,at det er viktig med humor til daglig, er det viktig å huske på at livet handler om mer enn bare tull og morsomheter. Vi har alle fra tid til annen alvorlige hendelser som preger livet vårt, og det er viktig å tenke over dette innimellom. Vi alle trenger å bli tatt alvorlig en gang i blant. Det er ingen av oss som  alltid har humøret på topp, og det er fra tid til annen også rom for litt mer alvorspregede innslag.

Humor er som sagt viktig for livet ville vært tomt og slitsomt uten. Men det er ikke alltid bra med for mye av det gode, og det er ikke alltid at ting er "Så morsomt".

Faktasetninger- Flerspråklighet

1.     I dagens samfunn er det et typisk trekk at stadig flere mennesker fra ulike steder av verden kommer i kontakt med hverandre.

2.     Økt innvandring har ført til en rekke forandringer i Norge.

3.     Det kulturelle og språklige mangfoldet er større, og det fører til forandringer i både vår kultur, men også i kulturen til de nye befolkningsgruppene i landet.

4.     Mange land har vært definert som flerspråklige fordi de har flere offisielle, likstilte språk.

5.     De fleste land er flerspråklige fordi de har flere språk i tillegg til de offisielle.

6.     De største av de ”nye” minoritetsspråkene i Norge er svensk, panjabi/urdu, engelsk, dansk, vietnamesisk, serbisk, bosnisk, tyrkisk og arabisk.

7.     I praksis må alle med minoritetsspråklig bakgrunn være flerspråklige for å fungere i samfunnet.

8.     Hvor god språkbeherskelsen må være for at en person blir definert som flerspråklig, variere fra definisjon til definisjon.

9.     En definisjon av flerspråklighet sier at du er flerspråklig hvis du kan produsere meningsfylte ytringer på et annet språk enn morsmålet.

10.  En annen definisjon av flerspråklighet sier at du er flerspråklig dersom du kan bruke ulike språk i ulike situasjoner. Denne definisjonen passer veldig godt for mange innvandrere.

11.  Status og maktforhold mellom språkbrukere avgjør hvorvidt et språk blir påvirket av et annet.

12.  Det er mest sannsynlig at flertallet i neste generasjon av innvandrerne i Norge i dag vil ha norsk som morsmål.

Spørsmål til boka "Kaniaw"

- Kvifor tror dykk at dei kurdiske mennene i boka er skeptiske til norske menn?

I boka eg les er hovudpersonen Kaniaw lova bort til ein kurdisk mann. Kaniaw vil ikkje gifte seg med denne mannen, fordi ho er forelska i, og har eit forhold til ein norsk mann. Dette anse faren og brørne hennar som uakseptabelt, fordi i følje deira tradisjonar skal dottera gifte seg med ein mann som kjem familien hennar til gode. Ein med pengar, status, godt rykte osv., og som er kurdisk.

Eg trur da dei kurdiske mennene i denne boka er skeptiske til norske menn fordi dei har eit annleis verdsbilde enn da mange norske menn har, og det byr opp te missforståingar og utryggleik. Eg trur det er slik fordi dei har eit heilt anna opphav, og er vandt til ein heilt anna kultur enn den norske kulturen. Dei har ofte opplevd mange vonde og grusamme hendingar på grunn av krig, flukt osv., og har kanskje derfor vanskelig for å stole på folk frå andre kulturar spesielt, men også folk generelt som er annleis enn dei sjølv. Det er nok slik fordi, som sagt, dei er vandt til at andre menneske vil dei vondt, dei er vandt til berre å stole på seg sjølv, og sine eigne og familiens verdiar.

Ein viktig verdi for kurdarane er altså familien. Dei setter familien høyst av alt, og for å forsvare familiens ære er det viktig å sørgje for at dei involvere seg med bra menneske. På grunn av frykta for det ukjente og «farlege» sørgjer dei derfor for i detta tilfelle at døtrene gifter seg med kurdiske menn, fordi dei veit korleis dei ter seg i motsetning til nordmenn.

Dei kurdiske mennene meiner altså at deira kurdiske verdiar er «betre» enn dei norske verkar det som, for deira eigne kurdiske verdiar er «dei rette», fordi det er desse de kjenner og desse de finner tryggleik i. Det er også eit veldig stort skilje mellom den vestlege kulturen som ikkje inneheld like mange retningslinjer og reglar, som kulturen i mange av midtøst-landa gjer. Der er det ofte mykje meir religiøst, og man held mykje sterkare på verdiane sine i forhold til religion, enn her. Og dette trur eg kan verke skremmande på dei kurdiske mennene, altså at folk ikkje lever like strengt og at samfunnet ikkje er like strenge på verdiane sine som dei er vane ved.